MOLL

KHÅK Kunsthal, Januar 2020

«E n  a v  o s s » Denne serien ansikter henger sammen med mitt tidligere prosjekt om uutholdelige fakta, hvor jeg stilte meg spørsmålet om hvordan vi skal forholde oss til den massive informasjonen om hendelser både nært og fjernt. Kan vi ta det innover oss? Og skal vi det?
Med disse ansiktene har jeg ikke tatt utgangspunkt i noen spesifikk statistikk eller hendelse. De representerer det utsatte menneske i verden. Ansiktene representerer dermed oss alle, spesielt i de situasjonene i livet hvor vi kjenner at vi står ubeskyttet. 
Med bildene ville jeg fremstille hvert menneske som et ikon. Et hellig bilde. Ikke som harmonisk, rent og fortreffelig. Ikke i egenskap av hva vi har gjort, eller vært utsatt for, men med utgangspunkt i FNs menneskerettighetserklæring som slår fast at hvert menneske har e n i b o e n d e v e r d i g h e t . Ordet iboende innebærer at det er noe vi ikke kan miste. Uansett hva slags forbrytelse vi har begått eller krenkelse vi har vært utsatt for, så har vi likefullt denne verdigheten. 
Det gjelder oss alle. Også IS-kvinnen som er tilbake på norsk jord, tiggeren i Keiser Willhelmsgate, den papirløse unggutten i Oslo. 
Kanskje det viktigste vi gjør i forhold til hverdagens strøm av politiske og private, nære og fjerne hendelser, er å ikke miste av syne FNs menneskerettserklæring nr.1, om alle menneskers ukrenkelige verdighet.